Mange familier benytter høytider som jul og påske, eller andre ferier, til å planlegge hvordan både små og store formuer skal fordeles på neste generasjon. Barna, som gjerne selv er etablerte, kommer hjem for et hyggelig samvær med storfamilien.
Med hyggelige rammer og gode innspill kan selv diskusjoner om temaer som arv, fremtidsfullmakt og lignende temaer, som kan oppfattes som alvorlige og vanskelige for mange, bli gode og positive for både foreldre og barn.
Et vanlig utgangspunkt for slike diskusjoner kan være at ett eller flere barn allerede har fått forskudd på arv, og at foreldrene ønsker å rette opp i det.
Noen av barna kan også ha overtatt bruken av en hytte, og ønsker på sikt å overta eierskapet til den. Foreldrene på sin side har trappet ned på bruken av hytta, er glade for å slippe ansvar og kostnader, og ønsker å overføre begge deler til ett av barna uten at det skal få betydning for den endelige fordelingen av verdiene mellom barna.
Selv om man ikke har gitt forskudd på arv eller har en hytte, er det ofte behov for å tenke på hvordan arven skal fordeles på neste generasjon. Det er ikke alltid at utgangspunktet for et arveoppgjør etter foreldre er helt rett frem.
Det er stadig vanligere å ha særkullsbarn fra tidligere forhold, kanskje i kombinasjon med felles barn med ny ektefelle eller samboer. Det kan også være forskjellige behov blant barna som gjør at man bør tenke annerledes enn arvelovens mer firkantede løsninger.
Her er våre fem beste tips til en god arveplanlegging:
- Pass på dokumentavgiften
- Ikke glem fremtidsfullmakt
- Skap forutsigbarhet og enighet
- Særkullsbarn? Se hele bildet
- Pass på ved mindreårige arvinger
Vi går gjennom hvert enkelt tips nedenfor.
Pass på dokumentavgiften
Skal dere overføre eierskap til en hytte til ett eller flere barn? Mange får seg en overraskelse underveis i en slik prosess. Overraskelsen heter dokumentavgift.
Det er nemlig ikke slik at man slipper dokumentavgift selv om man overfører eiendom til barn som forskudd på arv. Det er kun i selve arveoppgjøret etter dødsfall at en eiendom kan overføres uten dokumentavgift, og selv da er det ikke helt enkelt å forstå hvordan avgiften beregnes.
Ved arveoppgjør slipper man kun dokumentavgift på den andelen av en eiendom man har krav på etter arveloven. Det betyr at hvis man er tre barn som har rett til å arve en hytte, får man kun slippe dokumentavgiften på 1/3 av verdien av hytta. Slik blir det selv om det er bare ett av barna som er tildelt eiendommen i et testament, eller om barna selv blir enige om det etter dødsfallet.
Det hjelper heller ikke om man i et testament fordeler arven slik at ett barn arver hele hytta, mens det andre arver andre eiendeler, så som bil, båt eller en større andel i annen eiendom. Man ser på hver enkelt eiendom for seg og hvordan arvelovens regler slår ut på fordelingen dersom testamentet ikke fantes.
Dokumentavgiften skal beregnes med 2,5% av eiendommens markedsverdi på tinglysingstidspunktet basert på den verdien innsenderen setter i skjøtet. Det er mulig å sette en verdi i nedre sjikt av markedsverdien, men man må regne med at Kartverket sammenligner verdien med vederlaget i andre konkrete salg av tilsvarende eiendommer ved tinglysingen.
Dokumentavgiften skal som nevnt først beregnes når eiendommen tinglyses overført i Eiendomsregisteret. Mange velger derfor en løsning hvor ett av barna overtar eierskapet til hytta, men venter med å tinglyse skjøte til når arveoppgjøret skal gjennomføres.
Det er fullt mulig å vente med tinglysing, men det er også flere ulemper med det. Blant annet kan ikke den som overtar hytta få tatt opp lån med pant i hytta uten at foreldrene står som pantsettere. I slike tilfeller vil banken vurdere sikkerheten ut fra også foreldrenes inntekter og evne til å betjene lånet. Det er ikke alltid det gir rom for lån. Videre er det foreldrene som fortsatt står som ansvarlig for offentlige avgifter og alt annet som har med offentlige myndigheter, så som plan- og byggesaker, å gjøre.
Noen velger derfor likevel å ta kostnaden med dokumentavgiften for å få overført hjemmelen til seg. Særlig hvis det er flere barn, hvor dokumentavgift uansett kommer i arveoppgjøret i et mindre omfang, anser mange kostnaden med full dokumentavgift for å være en akseptabel kostnad for å få adgang til låneopptak, søknader om utvidelse av hytta og andre forhold hvor man ikke ønsker å involvere foreldre (og de heller ikke ønsker å være involvert).
I mange tilfeller ønsker foreldre å ha en bruksrett til hytta så lenge de er i stand til det. En slik rettighet kan ha mye for seg, men vil ikke ha betydning for dokumentavgiften. Skattedirektoratet har uttalt at du kan ikke trekke fra verdien av rettigheter som for eksempel borett, bruksrett, forkjøpsrett eller andre rettigheter ved beregningen.
Skal man overføre hytta til neste generasjon, må man rett og slett vurdere kostnaden i form av dokumentavgift opp mot fordelene barna vil ha av å få tinglyst eierskapet.
Hvis man velger å overføre eierskap til ett av barna, vil det neste spørsmålet være hvordan de andre barna skal kompenseres for det, enten på samme tidspunkt eller i et senere arveoppgjør.
Kompenserer man nå ved å gi et tilsvarende beløp til de andre barna, vil resultatet bli at barna er likestilt. For at man skal være sikker på at det står seg i arveoppgjøret, bør man lage et gavebrev til hvert av barna, hvor det står hva man får overført og verdien av det. Det bør da også stå at ved overføringen er barna likestilt. Hvis alle barna signerer på gavebrevene, vil det være en avtale som også står seg mellom dem i arveoppgjøret, gitt at det ikke kan fremstå som en urimelig avtale, eller hvis avtalen er basert på feil forutsetninger.
Hvis man tenker å kompensere i arveoppgjøret, bør man også lage et gavebrev for overføring av hytta. I gavebrevet må det stå at overføringen er vederlagsfri, og at verdien av hytta skal avkortes i den fremtidige arven til mottakeren. Det er også vanlig å indeksregulere verdien av hytta, siden det ellers kan bli urettferdig for de andre arvingene. Mest vanlig er å bruke konsumprisindeksen (KPI), siden den er en kjent og etterprøvbar størrelse uten muligheter for å diskutere. Det finnes ingen hytteprisindeks på lik linje med boligprisindeks, og det kan bli krevende å skulle basere seg på takster, særlig hvis det ikke er mange kjøp og salg i det samme området.
I alle tilfeller hvor det gis forskudd på arv, bør det også lages et testament hvor det står klart hva som er gjort, og hvilke konsekvenser det skal få. I testamentet kan man også fordele eiendommer, eiendeler og verdier mellom barna, både med og uten kompensasjon mellom barna ut fra hvordan verdiene samlet sett ønskes fordelt.
Ikke glem fremtidsfullmakten
Tenk på følgende situasjon: Dere har tre barn og har overført hytta til ett av barna uten å tinglyse det. Dere har til og med skrevet en avtale med barna om hvordan dette skal gjøres, og har kanskje satt opp et testament hvor alt er gjort rede for.
Så blir begge foreldrene syke og får fast plass på sykehjem, eller en av foreldrene dør og den andre blir syk.
Forelderen har blitt dement, men har mange år foran seg på sykehjemmet, og man får ikke gjort noe med verken hjemmel til bolig og hytte eller andre forhold. Det oppstår en diskusjon mellom barna om hvem som skal få bruksrett og eierskap til hytta og andre eiendeler. Statsforvalteren kommer derfor til at det må oppnevnes en offentlig verge for forelderen, siden barna ikke blir enige seg imellom om hvordan dette skal gjøres.
Siden vergen ikke vet noe sikkert om hva forelderen tenkte om fordeling av eiendom og andre verdier før han eller hun ble syk, kan vergen verken overføre eiendom, selge den eller fordele midlene etter forelderen. Et testament gir bare uttrykk for det forelderen tenkte skulle skje etter sin død, og ikke mens vedkommende fortsatt er i live, og vil ikke nødvendigvis bli lagt til grunn av Statsforvalteren. En slik vergemålsprosess tar mange måneder, og i mellomtiden kan ingenting gjøres.
Denne historien er ikke et tenkt eksempel, men er basert på en helt reell sak fra virkeligheten. Det er mange som har trodd at alt er i orden når testamentet er satt opp etter en grundig prosess, men alt kan bli satt i spill når forelderen ikke lenger er samtykkekompetent og situasjonen varer ved i flere år.
Det anbefales derfor sterkt å lage en fremtidsfullmakt for hver forelder samtidig med at man setter opp testament. Fremtidsfullmakten trer først i kraft når forelderen eventuelt blir så syk at man blir ute av stand til å ivareta sine egne interesser, typisk ved hjerneslag eller demens.
I fremtidsfullmakten bør man bestemme at barna kan ta ut forskudd på arv både i form av eiendommer og midler, og det bør vises til bestemmelsene i testamentet i fremtidsfullmakten. På den måten kan man foregripe et arveoppgjør hvis forelderen har fått fast plass for langtidsopphold på sykehjem. Hvis alt gjøres riktig, kan dette gjennomføres uten at Statsforvalteren eller andre myndigheter kan gripe inn og forsinke eller avslutte prosessen.
En slik fremtidsfullmakt kan være komplisert å sette opp, og hvis noe er utelatt eller feil formulert vil den ikke bli godkjent av Statsforvalteren. Da er det for sent å rette opp, siden den først skal sendes inn for godkjenning etter at forelderen har blitt så syk at vedkommende ikke lenger kan ivareta egne interesser. Det anbefales derfor sterkt å få bistand av en advokat med god kompetanse på området til å sette opp en slik fremtidsfullmakt samtidig med testament.
Skap forutsigbarhet og enighet
Alt som har med arv og fordeling av verdier etter foreldre å gjøre, har et potensial til å skape uenighet og konflikt mellom barna. Grunnen er at det ofte er følelser involvert som kan ha sitt grunnlag helt fra barndommen av, som for eksempel sjalusi eller hendelser mellom søsken som man har levd helt greit med, men som egentlig er uavklarte.
En annen grobunn for uenigheter kan være at man har gitt forskudd på arv til noen av barna, men ikke alle, eller til forskjellig tidspunkt og med forskjellige beløp. Det kan da være gode grunner til å diskutere i familien hvorfor det er gjort slik, og om dette skal rettes opp i arveoppgjøret. Det er flere måter å gjøre det på, blant annet ved indeksregulering av forskudd på arv, avkortning i arv eller ved andre metoder.
Det vil alltid være en fordel å på forhånd ha en viss oversikt over hvilke muligheter man har til å fordele arven mellom barn og andre mulige arvinger, så som barnebarn, andre slektninger, og i noen tilfeller også familievenner og organisasjoner.
Vi anbefaler derfor at man legger opp til en prosess i tre trinn:
1) Et møte med advokat uten at barna er til stede hvor man diskuterer situasjonen, rammene som loven setter og hva man ønsker å oppnå;
2) En samtale mellom foreldrene og barna hvor man går gjennom hva man har tenkt om arv og annen overføring av formue, og hva som er mulig og ønskelig å gjøre. Om nødvendig kan advokaten bistå med skriftlig materiale eller ved å ha et eget møte med barna.
3) Et møte til med advokaten uten barna til stede hvor man går gjennom og signerer dokumentene. Før møtet har advokaten fått beskjed om hva man har gått gjennom med barna og blitt enige om.
Så lenge man er enige med barna om rammene, er mye gjort. Dessuten er det viktig å forklare hvorfor man har tenkt som man har gjort, slik at muligheten for at det blir diskusjoner om hva man egentlig har ment når arveoppgjøret skal gjennomføres blir mindre.
Noen ganger har det allerede oppstått en konflikt med ett eller flere barn, og da kan det hende at en prosess som nevnt ovenfor ikke har noe for seg. Det beste kan da være å sørge for at testamentet og øvrige dokumenter er laget så tydelige og korrekte som mulig, slik at det ikke blir tvil om hva som er bestemt. Hvis man bruker litt tid på en slik prosess, kan det bidra til å forebygge at konflikter eskalerer og blir større enn nødvendig.
Særkullsbarn? Se hele bildet
Har en eller begge foreldrene særkullsbarn, det vil si barn med en annen mor eller far enn den man nå er gift eller samboer med, kan det ofte være vanskelig å finne gode løsninger som alle i familien er innforstått med og føler at de kommer godt ut av.
Hvis man nå skal se for seg at en av foreldrene dør, er det først og fremst viktig å prøve å forutse hva som da vil skje med relasjonene mellom gjenlevende ektefelle eller samboer og førstavdødes særkullsbarn. I noen tilfeller er det helt naturlig å fortsette relasjonen mellom særkullsbarnet og gjenlevende ektefelle eller samboer på omtrent samme nivå, mens i andre tilfeller er det mer naturlig at man ikke opprettholder en like god kontakt.
I førstnevnte tilfelle kan det være et godt grunnlag for å lage en ordning med uskiftet bo, det vil si at særkullsbarn til førstavdøde ikke mottar arv etter forelderen når den går bort, men venter til lengstlevende ektefelle eller samboer dør.
Særkullsbarna må imidlertid akseptere en slik løsning. Hvis de ikke vil akseptere uskiftet bo, vil det ikke komme i stand, og arven må skiftes. Det er derfor best å innhente en skriftlig og signert aksept av uskiftet bo fra særkullsbarna på forhånd. En slik aksept kan ikke trekkes tilbake etter dødsfallet.
Det finnes mange varianter av uskiftet bo. Det kan ha en bestemt varighet, for eksempel ett eller tre år, slik at den gjenlevende får mulighet til å områ seg før arven skiftes. Det kan også lages bestemmelser om at felles bolig kan selges for å kjøpe en rimeligere bolig i stedet, men at man må gi fra seg et eventuelt overskudd til førstavdødes arvinger i et delvis skifteoppgjør. Loven bestemmer også at et uskiftebo uansett opphører hvis den lengstlevende får ny samboer eller gifter seg, slik at man ikke risikerer at førstavdødes verdier dras med inn i en ny konstellasjon og sammenblandes eller forvitrer.
Også andre vilkår for uskiftet bo er mulige, men det må tilpasses til den konkrete situasjonen.
Hvis det ikke passer med uskiftet bo og særkullsbarna ikke vil akseptere det, må arven etter førstavdøde skiftes mellom ektefelle eller samboer og førstavdødes særkullsbarn. Man må da finne balansen mellom hvor godt ektefellen eller samboeren skal sikres i et arveoppgjør, og hvor mye av arven som skal gå til ens egne barn.
Her setter arvelovens regler om minstearv til ektefelle eller samboer og barnas pliktdelsarv grensene for hvilket spillerom man har i et testament for å endre på lovens hovedregler.
Arveloven bestemmer for det første at ektefelle skal ha en minstearv på 1/4 hvis førstavdøde har barn. Arven til ektefelle kan begrenses ned til 4G, men da må det lages et testament som også den andre ektefellen må gjøres kjent med. En ektefelle kan imidlertid selv gå med på å gi avkall på all arv etter den andre ektefellen, men da bør det tas inn i et felles testament som signeres av begge ektefeller for å være sikker på at det står seg.
Samboere har på sin side kun krav på en minstearv hvis man hadde felles barn med førstavdøde samboer. Det er mulig å gi arv til samboere med mer enn fem års samboerskap på inntil 4G på bekostning av barnas pliktdelsarv, men det må i så fall bestemmes i et testament.
Det er også mulig å begrense arven til ens egne barn til fordel for ektefelle eller samboer.
En mulighet er å overføre eiendeler til den andre ektefellen eller samboeren, slik at verdiene som skal fordeles etter en selv blir mindre. En slik løsning er lovlig inntil et visst punkt, men en ordning som gjør at for eksempel hele boligen overføres til den andre vil ikke stå seg. Grunnen er at en slik overføring som regel ikke vil ha noen betydning mens man er i live, siden man fortsetter å bo i boligen sammen med den andre og betaler en andel av løpende kostnader. Da vil overføringen være en såkalt dødsdisposisjon som ikke får betydning før man går bort. Arvereglene vil da gjelde, og man kan ikke som et ledd i en slik ordning overføre verdier til en ektefelle eller samboer på bekostning av sine barns pliktdelsarv.
En annen mulighet er å bestemme i et testament at barna kun skal få sin pliktdelsarv, og at ektefelle eller samboer skal få resten. Pliktdelsarven kan begrenses i to trinn. Først kan det bestemmes at barna til sammen kun skal få 2/3 av arven. Deretter kan det settes et «tak» for hver arving på 15G, som i dag utgjør kr. 1.860.420. Hvis arven er tilstrekkelig stor, kan det derfor innebære at ektefelle eller samboer får langt mer enn førstavdødes barn.
Noen forsøker også å sette opp en ordning hvor den lengstlevende skal få en større andel av arven på bekostning av førstavdødes barn, men at de sistnevnte da skal få arv etter den lengstlevende. Det kan være en måte å omgå reglene om samtykke for uskiftet bo på, men anbefales som regel ikke. Erfaringen tilsier at det kan bli vanskelig for den gjenlevende ektefelle eller samboer å gå videre når man vet at førstavdødes barn har en forventning om å få en viss arv etter førstavdøde etter hvert, noe som kan gi større utfordringer enn forventet.
I de fleste tilfeller med særkullsbarn må man ha en bevisst oppfatning av hva som skal skje hvis den ene ektefellen dør først, og hva som skal skje hvis den andre dør først. I begge tilfeller må man også tenke gjennom hva som skal skje når den lengstlevende dør.
Det er ikke sikkert at det er symmetri, det vil si at resultatet til slutt kan bli forskjellig avhengig av hvem som dør først. Noen ganger er det helt tilsiktet ut fra utgangspunktet, mens andre ganger må man tenke nøye gjennom konsekvensene og tenke annerledes enn man opprinnelig hadde tenkt.
Alt i alt lønner det seg å ha god informasjon om hvilke muligheter og begrensninger arveloven og andre regler setter for hvordan man kan lage en ordning som ivaretar både gjenlevende ektefelle og samboer og ens egne barn. Det anbefales derfor å oppsøke advokat for å få veiledning og bistand til å sette opp dokumentene.
En slik bistand kan både bestå av både ektepakt eller samboeravtale, fremtidsfullmakt og testament, og man bør velge en advokat som har god kunnskap og erfaring innen fagområdet, siden dette kan være svært komplisert. Erfaringen tilsier at feil, mangler eller utydeligheter i slike dokumenter kan få store konsekvenser.
Pass på ved mindreårige arvinger
De fleste vil synes det er hyggelig å kunne gi arv direkte til barnebarna. Foreldrene deres er gjerne etablerte og har gode inntekter, og har kanskje ikke behov for all den arven de ser ut til å skulle motta senere.
Hvis barnebarna er mindreårige, kan imidlertid slike disposisjoner gi store utfordringer for både barnebarna selv og foreldrene deres hvis man ikke gjør det riktig.
Det viktigste å være klar over, er at hvis arven er verdt mer 2G (per i dag kr. 248.056) skal Statsforvalteren i utgangspunktet forvalte hele arven frem til fylte 18 år.
Men det er mulig å bestemme i et testament at en annen skal være verge, i de fleste tilfeller en eller begge foreldre. For at man skal være sikker på at det vil stå seg, må man lage et testament hvor dette står klart og tydelig.
Det er også mulig å sette at arvingen ikke får alle midlene når man fyller 18 år, men først senere, for eksempel ved fylte 25 år. På den måten kan man unngå at barnebarnet bruker opp alle pengene på russefeiring, sydenturer og annen kortsiktig moro. Det går også an å bestemme at midler likevel kan tas ut til kjøp av bolig eller studieformål før «bindingstiden» utløper.
I slike tilfeller kan man også angi hvordan arven skal forvaltes. Det mest vanlige er å bestemme at midlene skal plasseres på høyrentekonto, i rentefond eller aksjefond. I andre tilfeller kan midlene plasseres av en kapitalforvalter til en bestemt angitt risiko, men da bør man vite litt mer om hvordan dette fungerer.
En annen mulighet er å gi midler til barnebarna mens man er i live. Da bør det opprettes gavebrev som angir hvilke (om noen) konsekvenser en slik overføring skal få for fordelingen av arven til de aktuelle barnebarnas foreldre i arveoppgjøret, og gjerne et testament som sier noe om det samme.
Også når man planlegger å gi arv eller forskudd på arv til barnebarn bør man ha en god samtale med både foreldre og barnebarn, slik at både forventninger og gjennomføring blir avklart i god tid i forveien. Det anbefales også i slike tilfeller å få bistand av en advokat før dokumentene settes opp, siden konsekvensene av å trå feil kan bli store.
Vær også oppmerksom på at det gjelder egne regler for båndlegging av pliktdelsarv til mindreårige livsarvinger, det vil si egne barn eller barnebarn hvor forelderen ikke lenger lever. I slike tilfeller anbefales det alltid å ta kontakt med advokat, siden det finnes regler for blant annet beslagsfrihet for kreditorer som er kompliserte.
Avslutning
Gjennomgangen ovenfor er ikke uttømmende, og det finnes mange andre problemstillinger som kan oppstå når man skal planlegge arven.
Vår erfaring er at god planlegging gjør selv vanskelige samtaler om arv og fordeling av verdier til neste generasjon enklere. Det fører også til gode og varige løsninger som alle parter kan være fornøyde med.
Vi har faste priser på både testamenter, gavebrev, samtykker til uskiftet bo, fremtidsfullmakter og en rekke andre dokumenter. Vi fastsetter den samlede prisen før oppdraget startes. Det gir god forutsigbarhet for alle parter og bidrar til en positiv og ryddig gjennomføring.
Ta gjerne kontakt med oss i skjemaet nedenfor for en uforpliktende samtale.
