Utgangspunktet for ekteskap er at alt man skaffer seg sammen eller hver for seg i løpet av ekteskapet blir felleseie. Det innebærer at alt i utgangspunktet skal deles likt mellom ektefellene ved en eventuell skilsmisse.
Det finnes imidlertid to viktige unntak fra hovedregelen om likedeling av felleseie: Skjevdeling og særeie.
Kort om forskjellen på skjevdeling og særeie
For mange kan det være vanskelig å forstå forskjellen mellom skjevdeling og særeie. Begge ordninger innebærer at visse verdier holdes utenfor delingen ved skilsmisse eller arv, men valget mellom skjevdeling og særeie kan ha helt ulike rettslige konsekvenser.
Utgangspunktet er at en ektefelle kan kreve visse verdier holdt utenfor deling ved skilsmisse. Dette gjelder verdier som klart kan føres tilbake til midler man hadde (a) ved ekteskapsinngåelsen, eller som man har fått som (b) gave eller (c) arv i ekteskapet fra andre enn ektefellen.
Å holde midler utenfor på denne måten kalles skjevdeling av felleseie. For å kunne skjevdele må du bevise at midlene fortsatt er i behold ved ekteskapets opphør, det vil si at dersom du bruker arvede penger til å dra på ferie, kan du ikke lenger kreve skjevdelt verdien av denne.
Dersom du vil være sikker på at du kan holde bestemte eiendeler eller verdier utenfor delingen i en eventuell skilsmisse, bør dere bli enige om å opprette særeie. Særeie innebærer at bestemte eiendeler skal eies kun av den ene ektefellen, eller at eierandelen skal være en annen enn halvparten hver. Det kan avtales at alle eierdeler skal være særeie (fullt særeie), eller at kun visse eiendeler skal være det (delvis særeie). For at en avtale om særeie skal være gyldig, må den inngås ved å lage en ektepakt.
Beviskravet
Ekteskapsloven oppstiller et strengt beviskrav for å kunne gjennomføre skjevdeling ved skilsmisse. Den som krever skjevdeling har bevisbyrden for at verdiene faktisk stammer fra før ekteskapet, arv eller gave, og det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for å oppfylle dette kravet. Et skjevdelingskrav er altså noe du “har” uten noen formell dokumentasjon i form av en avtale eller lignende, og det kan derfor være utfordrende å bevise både at kravet eksisterer og at midlene fremdeles er i behold.
Blant annet kan du miste skjevdelingskrav i penger du har fått i arv hvis pengene er blandet sammen med andre midler, for eksempel på lønnskonto, selv om du egentlig ikke har brukt arvepengene ut fra saldo på kontoen når ekteskapet tar slutt.
Et riktig opprettet særeie vil derfor i de fleste tilfeller være lettere å «gjennomføre» ved en skilsmisse enn et skjevdelingskrav. Grunnen til dette er at særeie formaliseres i en ektepakt, noe som gir en tydelig dokumentasjon på kravet. Siden ektepaktens innhold må være skriftlig og oppfylle lovens krav for å være gyldig, gir dette et godt grunnlag for å sikre at verdiene blir håndtert i tråd med partenes avtale.
Verdier versus eiendeler
Det er vanlig å betegne skjevdelingsregelen som en ren verdiregel. Et skjevdelingskrav omfatter bare nettoverdien av det som klart stammer fra før ekteskapet, arv eller gave, og man kan ikke holde selve eiendelen utenfor delingen. Dette betyr at ved en skjevdeling regner man ut verdien av de aktuelle eiendelene og trekker denne fra delingsgrunnlaget, mens eiendelene selv fortsatt kan inngå i det felleseie som skal deles.
Det typiske eksempelet er verdien av en bolig. En ektefelle kan ha bidratt med sine arvepenger ved kjøpet av en bolig, og da er det verdien av dette innskuddet tillagt verdistigningen av boligen som kan tilskrives innskuddet som kan skjevdeles.
Særeie er derimot knyttet til selve eiendelen, og det er eiendelen som holdes utenfor delingen. Dette innebærer at konkrete eiendeler, som for eksempel en bolig eller andre verdigjenstander, eller en konkret andel i boligen, for eksempel 2/3, kan spesifikt betegnes som særeie i en ektepakt. Dette gir en mer direkte beskyttelse av akkurat de eiendelene som er ført opp som særeie, noe som også bidrar til forutsigbarhet om hvilke verdier som vil bli beholdt av den ene parten.
Retten til å sitte i uskifte ved ektefellens død
Hovedregelen for ektefeller med felles barn er at den lengstlevende ektefellen kan sitte i uskiftet bo etter førstavdøde. Det vil si at den lengstlevende kan disponere over alt etter den førstavdøde uten å måtte gjennomføre et skifte overfor barna.
Skjevdelingsmidler anses som en undergruppe av felleseiemidler, slik at lengstlevende også har rett til å sitte i uskifte med avdødes skjevdelingsmidler.
Særeie anses derimot ikke som en del av felleseiet, og lengstlevende ektefelle har derfor ikke en ubetinget rett til å sitte i uskifte med særeiemidlene. En slik rett må avtales særskilt i en ektepakt før dødsfallet. Arvingene har dermed rett til å få utlagt særeiemidlene ved arvefallet.
Selv om dette ikke er avtalt i ektepakten, kan det i forbindelse med arveoppgjøret inngås en avtale mellom lengstlevende og arvingene som gir lengstlevende rett til å sitte i uskiftet bo med eiendeler i særeie frem til sin død.
Fordelingen ved lengstlevendes død
Hvis man ikke har særeie når førstavdøde går bort og man avtaler uskiftet bo også med førstavdødes særkullsbarn, vil alt inngå i uskifteboet. Arvingene etter førstavdøde «mister» dermed alle rettigheter knyttet til skjevdeling.
Det innebærer at for eksempel alt det førstavdøde tok med seg inn i ekteskapet eller arvet av sine foreldre, går inn i den samlede formuen som utgjør uskifteboet.
Når lengstlevende så dør, skal uskifteboet slik det da fremstår deles i to like deler – en del til førstavdødes arvinger og en del til lengstlevendes arvinger.
Siden lengstlevende har bortimot full råderett over uskifteboet, kan førstavdødes barn risikere at lengstlevende har for eksempel solgt, gitt bort eller kastet arvegods fra førstavdødes familie. Det er riktignok begrensninger på disponeringen av uskifteboet, men terskelen er høy for at slike begrensninger skal slå inn.
Videre vil enhver skjevhet i formuen mellom førstavdøde og lengstlevende ektefelle «viskes ut» ved uskiftet bo. Begges formue slås sammen til en dynamisk enhet, og det er som nevnt denne enheten som skal deles i to ved lengstlevendes bortgang. Hvis førstavdøde hadde en betydelig større formue enn lengstlevende, vil denne for en stor del også gå til lengstlevendes arvinger ved dennes bortgang.
Hvis lengstlevende ektefelle sitter i uskiftet bo med førstavdødes særeie, skal derimot formuen fordeles slik ved lengstlevendes bortgang: Uskifteformuen skal deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert (ved førstavdødes bortgang), hvis det ikke er bestemt en mer lik fordeling i ektepakten. Hvis det i slike tilfeller også er felleseie, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier, med tillegg av den halvparten hver av dem skal ha av felleseiet.
Dette høres komplisert ut, men i praksis vil mye være avklart allerede ved førstavdødes bortgang. Det må da fylles ut en melding om uskiftet bo som leveres til tingretten, hvor alle verdier både i særeie og felleseie tas inn i en tabell, og prosentvis fordeling mellom ektefellene kan angis. Den samme fordelingen skal også brukes ved lengstlevendes bortgang. På den måten gis førstavdødes arvinger en viss trygghet for at store deler av arven etter førstavdøde vil være i behold når lengstlevende går bort, samtidig som lengstlevende får trygghet for å kunne beholde bolig og øvrige verdier uten å måtte betale ut førstavdødes arvinger når denne går bort.
En forutsetning for å skulle kunne sitte i uskiftet bo med førstavdødes særkullsbarn, er imidlertid at særkullsbarna aksepterer uskiftet bo. En slik aksept bør foreligge på forhånd, slik at det er forutsigbarhet for alle parter om at uskiftebo vil bli etablert.
Hvis det ikke foreligger noen slik aksept, vil førstavdødes bo skiftes overfor særkullsbarna med en gang. Selv om man har særeie, vil lengstlevende ektefelle ha rett til ektefellearv ved et slikt skifteoppgjør. Ektefellen har krav på 1/4 av arven etter loven, men en lavere ektefellearv kan bestemmes i testament. Resten vil gå til førstavdødes barn. Hvis det også er felles barn, kan lengstlevende ektefelle i alle tilfelle kreve å sitte i uskiftet bo med felles barn.
Slike oppgjør kan bli kompliserte, og konsekvensene av de valgene man gjør når man lager ektepakt og testament kan være uoversiktlige. Vi anbefaler derfor alltid å ta kontakt med en advokat med ekspertise på området for å få bistand til å sette opp nødvendige dokumenter.
Verdistigning, avkastning og verdireduksjon
Siden et skjevdelingskrav er en verdiregel, må verdien ved ervervet verdsettes. Dersom skjevdelingsmidlene endres i verdi på grunn av alminnelig verdistigning i samfunnet, vil dette komme eieren til gode, på samme måte som verdifall vil komme eieren til skade. Ved skjevdeling må eieren bare bære en forholdsmessig del av verdifallet. Det er altså nåverdien ektefellen kan kreve skjevdelt.
Avkastningen av særeie kan også holdes utenfor delingen og de samme prinsippene gjelder dersom verdien av særeiet har sunket. For særeie må imidlertid eierektefellen bære hele tapet alene.
Vern mot kreditorer
En kreditor kan ta utlegg i ektefellenes felleseie, det vil si begge ektefellenes samlede verdier. Fordi skjevdelingsmidler inngår i felleseiet, betyr dette at kreditor kan ta utlegg i skjevdelingsmidlene. Dette gir også den andre ektefellens kreditorer mulighet til å kreve utlegg i deres felleseiemidler, noe som kan skape økonomiske utfordringer for begge parter.
Særeie derimot, gir vern mot den andre ektefellens kreditorer, forutsatt at ektepakten er gyldig inngått og tinglyst. Tinglysningen sikrer at ektepaktens bestemmelser om særeie blir offentlig kjent og juridisk bindende overfor tredjepart, inkludert kreditorer. På denne måten kan man unngå at den ene ektefellens gjeld påvirker verdiene som er definert som særeie.
Så, hva lønner seg?
Som vi har sett, vil særeie være den tryggeste ordningen om man vil sikre seg selv, eller sine arvinger, enkelte verdier og eiendeler. Særeie er enklere å dokumentere og har et større vern etter loven sammenlignet med skjevdeling. Det er også mulig å sitte i uskiftet bo med førstavdødes særeie, noe som øker den økonomiske tryggheten for gjenlevende ektefelle.
Ekteskapsloven oppstiller imidlertid strenge krav til utformingen av ektepakten, og det er lett å trå feil. Hvis ektepakten er ugyldig, vil avtalen om særeie ikke gjelde. Derfor bør man, hvis man er i tvil, undersøke om ektepakten er gyldig før man baserer seg på at særeie skal være grunnlaget i et økonomisk oppgjør eller arveoppgjør.
Dessuten kan reglene om samtykke til uskiftet bo for særkullsbarn gjøre det umulig å sitte i uskiftet bo med særeie i slike tilfeller. Det må derfor tas høyde for at skifte må gjennomføres overfor førstavdødes særkullsbarn ved førstavdødes bortgang.
Videre stiller loven strenge beviskrav for å kunne kreve skjevdeling. Dette gjør det utfordrende både å bevise at verdier stammer fra arv, gaver osv., og at disse verdiene fortsatt eksisterer.
For å sikre at avtalen om særeie er gyldig og at den enkeltes interesser blir ivaretatt, er det fornuftig å søke profesjonell veiledning. Vi er eksperter på både særeie og skjevdeling, og har omfattende erfaring med utforming og dokumentasjon av ektepakter, samtykkeerklæringer, testamenter og andre dokumenter. Vi kan bistå deg med råd og hjelp, og vi tilbyr opprettelse av nødvendige dokumenter til en fast pris.
Ta kontakt med oss ved å bruke skjemaet nedenfor, så vil vi komme tilbake til deg så snart som mulig.
